Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. 2 Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. 3 De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. 4 «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
5 Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. 6 Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. 7 La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» 8 Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. 9 Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
En gang i studietiden fant jeg i en container flere filmruller jeg tok med til akademiet, for så å trykket kjernen opp på slik at det ble til et tårn. Jeg ble slått av hvor lik den var i formen på Brueghels kjente maleri fra ca.1525-30. Hullene for å trekke filmen dannet fine bueganger som til toppen. Da jeg deltok i vårutstillingen på kunstnerforbundet i 1993 laget jeg en ny versjon av babelstårn, bestående av negativene til over 700 foto jeg hadde tatt fra fjernsyn. I En langhelg på Nesbyen fotograferte jeg alle programmene som var på min søsters parabol TV. Fotoene sydde jeg sammen til et ”teppe” som viste 3 døgn med TV fotografering. Jeg kunne sitte på Nesbyen i snøføyka og se ”hele verden”, og hver gang jeg klikket på fjernkontrollen vente jeg blikket til et annet sted på kloden.Etter å ha lest teksten om babelstårn i 1. mosebok, kom jeg til at den var et skremmende bilde på vår egen tid. Vi bygger utstanselig nye ”tårn” som binder alle mennesker sammen, og vi bestreber oss på å snakke samme språk. I vers 6 konkluderer Gud med at ingen ting er umulig for oss. Er det ikke der vi har vært de siste hundre årene? Tenk på alle de tingene som vi før ville se på som undre eller fremtids utopier som vi nå tar for gitt. I løpet av de 16 årene som har gått siden jeg laget Babelstårn, har verden gjennomgått en total forandring. Jeg kjøpte min første datamaskin i 1994 og min første mobiltelefon året etter, to av de viktigste verktøyene jeg har, og som har blitt et totalt integrert del av meg og min hverdag. ”ingenting er umulig, det tar bare litt lenger tid…”
Dette spennet mellom mennesket som gjør mer og mer gudlike ting og Gud, har siden forfulgt meg, både som menneske, kunstner og kristen. Jeg mener dette er en av kirkens største teologiske utfordringer, nemlig hvordan kirken skal håndtere menneskenes uunngåelige teknologiske utvikling i møte med det spirituelle, åndelige livet i møtet med Gud. Vi forandrer oss, mens våre skrifter forblir de samme. Noe som gjør at spriket mellom slik vi kjenner Gud i bibeltekstene og Gud som møter oss som en del av vår hverdag blir større og større for hver oppgradering som vi påtvinges over internett.
For ca. 11-12 år siden gjorde jeg de første versjonene til Svart Horisont, ideen til arbeidet kom da en av dagligvarebutikk begynte
med dominokort, et slags bonuskort som man registrerte når man handlet dagligvarer. Med dette kortet ble vi registerte med alle våre (handels) gjerninger i en stor database sammen med informasjonen om når vi var født og hvor vi bodde osv. Nå vet vi at dette var bare begynnelsen på den svarte horisonten nederst på kortene vi har lommebøkene våre fulle av.Alle våre kredittkort legger igjen digitale spor om hvor vi er, hva vi gjør, og hva vi har kjøpt når i bruker dem. Denne informasjonen og all annen digitalinformasjon som vi legger igjen i cyberspace kan lignes med forestillingen om Guds ”livetsbok”, som han skriver ned alt hva vi gjør, og som vi i følge teksten skal dømmes etter. Forskjellen er at det er vi selv som skriver boken, og det er vi selv som kan bli rammet av de digitale spor vi legger igjen.
Men hvis vi slutter å bruke kortene våre, og slutter å bruke internett, da går solen ned over den digitale horisonten, det er nemlig våre handlinger som er solen.
I tekst arbeidet Negasjons skulptur (not like a book), som på utstillingen har blitt omdannet til flagg som henger på snorer tvers over gallerirommet. Har jeg tatt utgangspunkt i to tanke
måter, den ene er hentet fra Apofatisk telologi, som er en mystisk retning fra østkirken.Innen apofatisk teologi har man kommet frem til at man må benevne Gud med negasjoner, for eksempel: Gud er ikke god, dette fordi hvis man benevner Gud med vårt begrep ”god”, begrenser vi Gud til vår forståelse av hva god er. Når man bruker negasjoner løsrives forståelsen av Gud fra våre begreper og Gud blir en ufattbar størrelse for oss.
Den andre innfals vinkelen til dette arbeidet, og det som har gitt verket navnet skulptur, er Michelangelos uttalelser om at skulpturen lever inni marmorblokken, det er bare å hugge den løs og frigjøre den.
Hvis man tenker at hver marmor bit som meisles av er en negasjon, ”skulpturene er ikke lik denne marmor biten” er det den samme metoden som jeg bruker i dette arbeidet, bare at jeg har byttet ut marmor med våre (sanse)opplevelser. Ideen er at når jeg har kommet med mange nok negasjoner vil det sakte men sikkert danne seg en unevnelig form, en skulptur som tendere til å bli ren ”ånd”.
Dette arbeidet er på mange måter et umulig arbeid, det kan aldri bli stort nok, og aldri presist nok som tekst. Men hver av negasjonene bærer i seg en meditasjon over ting som er uvesentlige, men som likevel er byggesteiner i vår opplevelser.
For 15 år siden bodde jeg i Hongkong sammen med min kone på et skandinavisk misjonssenter i fjellene utenfor sentrum av Hongkong. Der ble jeg kjent med et
klassisk kinesisk motiv som kallers: the bamboo i laughing. Det er teksten som blir kalligrafert inn på tusjtegninger av bambus stammer. Til denne utstillinger har jeg laget en versjon av dette klassiske motivet, som jeg har koblet sammen med formen til Brancusis endless column. Det som slo meg er at vårt forbruk blir en endeløs rekke, som ikke har noen kjent begynnelse og ingen kjent slutt. Plastkoppene som jeg har limt sammen danner ”organiske” stammer som indikerer at de kan fortsette og fortsette. Med dette ønsker jeg å definere en endeløs størrelse som menneskene er ansvarig for, en størrelse som vokser like inn i himmelen.I et av mine siste arbeider, Sakte samtale (velsignelse/takksigelse) har jeg montert to rødvinsflasker tut mot tut, slik at de danner et timeglass. Mellom flaskene er det et lite hull som gjør at rødvinen sakte renner ned i flasken under. Tanken med dette arbeidet
var å fange noe av det Guds nærvær jeg føler i mitt eget liv. Som en sakte rennende veske som fyller meg nesten helt umerkelig. Arbeidet er en meditasjon over min egen bevissthet som sakte veksler mellom min takksigelse og det velsignelsen jeg mottar.Yngvar Larsen
Rotterdam våren 2009
