 |
Otto Plonk
Model
based on documentation of Yngvar Larsens work Kinesisk termos,
included
in the exhibition "Otto Plonk International",
9th of September - 10th
of October 1995
2015
SOOP/S 2015-005 |
 |
Otto Plonk
2015
Installation view. STANDARD (OSLO), Oslo
SOOP/IV 2015-001 |
link to STANDARD (OSLO) >
http://www.kunstkritikk.no/nyheter/tilbake-til-rottene/
Tilbake til røttene
Modell basert på dokumentasjon av Inghild Karlsens verk White Trash, vist som del av utstillingen White Trash, 13. september – 5. oktober 1997 på Galleri Otto Plonk. Foto: Vegard Kleven/Standard (Oslo).
Men utstillingen består ikke, som man kanskje skulle tro, av kunstverk eller dokumentasjon fra Otto Plonk. Eivind Furnesvik og Asgeir Skotnes fra Standard har, sammen med Per Gunnar Eeg-Tverbakk som drev Otto Plonk, i stedet bestilt modeller av disse verkene, basert på dokumentasjonsfotografier fra 1990-tallet. Modellene er produseres i Kina. Tanken er at de ligner minnet; reduserte versjoner av det som en gang fantes. Eivind Furnesvik utdyper:
– I en tid som nærmest fetisjerer arkiv og vitriner, så virket det befriende å gå omkring problemstillingen om aura og autentisitet ved å la objektene både forbli såpass upålitelige. Modellene er produsert av mennesker uten kjennskap til kunstnerne, kunstverkene eller galleriet, men måten ting går tapt i oversettelse er kanskje ikke så ulikt hvordan et porøst minne erindrer et tiår som var, sier Furnesvik til Kunstkritikk.
Inghild Karlsen, White Trash, 1997. Installasjonsbilde fra Galleri Otto Plonk. Foto: Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
– Utstillingen presenterer nyere norsk kunsthistorie, ikke gjennom originalverk og heller ikke gjennom dokumentasjon, men ved hjelp av modeller som bærer rester av verk i seg. Samtidig som utstillingen viser til konkrete verk, en kunstscene og epoke, fremstiller den også en form for entropi, tap av informasjon om den samme tidsepoken, sier Eeg-Tverbakk til Kunstkritikk.
Børre Sæthre, Dazed & Confused, 1996. Installasjonsbilde fra Galleri Otto Plonk. Foto: Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
– Plonk var med på å forme kunstscenen og ble i sin tid eksponent for den sosiale dreiningen i kunsten. Ikke så mye gjennom å vise rene relasjonelle kunstverk, det handlet mer om å prøve ut og utnytte galleriet som sosialt sted. Koplingen til musikk, design og urban livsstil ble et kjennemerke. Mulig dette er å ta det litt langt, men jeg mener Plonks måte å drive galleri på var en inspirasjonskilde for Bergen Kunsthalls etablering av Landmark og musikk- og performanceprogrammet som fulgte, sier Eeg-Tverbakk.
Installasjonsbilde fra utstillingen Otto Plonk, Standard (Oslo), 2015. Foto: Vegard Kleven / Standard (Oslo).
– I arbeidet med Otto Plonk lærte jeg verdien av å jobbe tett på kunstnere. Og mulighetene som ligger i å forme rammeverket som omgir kunst. Otto Plonk viste kunst, men vi produserte også situasjoner, distribusjons- og formidlingsstrategier i tråd med de forskjellige kunstuttrykkenes behov. Det å se kunst i en større kontekst er noe jeg har tatt med meg, sier Eeg-Tverbakk.
Furnesvik fremholder at prosjektet med Otto Plonk delvis er et forsøk på å bearbeide galleriets kunstneriske røtter.
Snorre Ytterstad, Sunshine, 1995. Installasjonsbilde fra Galleri Otto Plonk. Foto: Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
I motsetning til mange av de andre norske galleriinitiativene på 1990-tallet, var Galleri Otto Plonk aldri et rendyrket generasjonsgalleri. Det speiler seg i «kunstnerlisten» til utstillingen som åpner på Standard (Oslo) den 26. juni. Utstillingen presenterer modeller av verk av norske nittitallskunstnere som Tor Børresen, Torbjørn Rødland, Lotte Konow Lund, Jorunn Irene Hanstvedt, Bjørn Bjarre, Børre Sæthre, Snorre Ytterstad, Terje Nicolaisen og Kim Hiorthøy, men også verk av kunstnere som etablerte seg på 1980-tallet, som Inghild Karlsen, Kurt Johannesen og Stein Rønning.
Installasjonsbilde fra utstillingen Otto Plonk, Standard (Oslo), 2015. Foto: Vegard Kleven / Standard (Oslo).
– Vi har ikke hatt kunstens produksjonsforhold som noe hovedtema. Vi har snarere vært opptatt av hvordan vi kan konseptualisere visning og dokumentasjon av kunst. Når det er sagt er det ikke noe i veien for at utstillingen også kan reflektere vår tids globale økonomi som jo kunstfeltet er del av. Mange norske kunstnere får laget kunsten sin i Kina. Denne produksjonen er del av norske kunstneres økonomi og er med på å gi dem arbeid og inntjeningsmuligheter, sier Eeg-Tverbakk til Kunstkritikk.
Terje Nicolaisen, Gult lys for Otto Plonk, 1996. Foto: Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
Modell basert på dokumentasjon av Terje Nicolaisens verk Gult lys for Otto Plonk, vist som del av utstillingen Brudd, 17. okt–3. nov 1996. Foto: Vegard Kleven / Standard (Oslo).
