ETT MALERI, TRE SKULPTURER, FIRE HENDELSER, GAMLE AKER KIRKE APRIL 2022

Eli Eines og organist Ulf Nilsen
Eli Eines og organist Ulf Nilsen


Link til intervju med Eli Eines i Vårt Landt om utstillingen. 

___________
ETT MALERI, TRE SKULPTURER, FIRE HENDELSER, Kurator Yngvar Larsen

OM ARBEIDENE - Når du kommer inn i Gamle Aker kirke og går inn i sideskipet til venstre, henger det, litt høyt på den mørke steinveggen, et maleri fra 1700 tallet som viser Jesus og vennene hans sittende rundt et bord. Det er et av disse bildene jeg vanligvis ikke tenker over, det er bare nok et nattverds motiv. Men så fanges interessen min for lysekronen som svever over hodene deres. Den er stilmessig ganske lik lysekronene som henger i midtskipet i kirken. Det er som om en av lysekronene som kanskje hang i sideskipet, svever over dem. 
Sitter dette vennelaget på nettopp dette stedet hvor bildet henger? Som et bilde av den gangen, den aller siste gangen de hevet glassene bekymringsløst? Kroppene deres er litt runde og butte, og er ikke preget av noen form for askese eller strenghet, bare lett bekymring. Dette er øyeblikket hvor Jesus sier ordene som har blitt husket og gjentatt hver nattverd siden, som en langt kjede av ord.
Maleriets Jesus ser ut over sideskipet hvor Stian og jeg har lent trebjelken hans opp etter en søyle. Den ser ut som en hjemmelaget limtredrager. En gang har dette trevirket vært en kirkebenk som hundrevis av mennesker har sittet på, mens de ble sett på av Jesu malte øyne i kirken i Fredrikstad. Hva har egentlig skjedd med denne bjelken, en kirkebenk som så tar en annen form, flyttes inn i et kunstgalleri, for så igjen flyttes tilbake til en kirke? Den har formen til en bærebjelke, men den har ingen funksjon, den er kun et meningsbærere objekt, som et relikvie, et minne om alle som har sittet på den.
Ved siden av trebjelken står mine to objekter. På en kavalett står to vinflasker oppå hverandre, tut mot tut, som et timeglass. Sakte renner rødvinen fra den ene flasken til den andre. Som en langsom samtale, den ene visker forsiktig, mens den andre lytter, for så å bytte roller når de snus. Som lett berusende hvisking i øret. 
På gulvet står en trekasse med et stort flatt-brød, men som er så stort at det ser ut som et ørkenlandskap, det er skjørt, det tåler nesten ingen ting. I landskapet er det fem forhøyninger, lik vulkaner, med et lite «speil» av rødvin på toppen. Forholdet mellom vulkanene indikerer at det ligger en kropp gjemt under brød-huden, en kropp med 5 sår. Eller er det 5 oaser som kan gjøre landskapet fruktbart igjen?
Midt i kirken ligger orgelet i Gamle Aker kirke, som hjerte og lunger i kirke-kroppen. Som et «organ» som det heter på engelsk, ligger det der. Eli, som for meg er en av de fineste konseptkunstneren i Norge, og kanskje den mest følsomme av oss, har gitt den blinde organisten Ulf Nilsen oppgaven:
«Spill for meg pappas hjerte så je
g kan høre det». Sammen vil de i flere hendelser famle seg fram til Elis pappas ødelagte hjerterytme nedtegnet på en EKG fra 1962. Sammen vil de prøve å fremkalle hjertet som det var hull i, så kanskje er det de tre som spiller sammen, som om Far lever videre.
Skrevet av Yngvar Larsen, kunstner og kurator
MEDVIRKENDE:
- En ukjent kunstner, 1700 tallet
- Stian Ådlandsvik, F. 1981, bor og arbeider i Oslo og Leipzig. Utdannet fra: KIHO, Hochschule für bildende Künste, Hamburg, Kunstskolen i Rogaland. www.gallerik.com/artists/stian-adlandsvik
- Eli Eines F. 1965, bor og arbeider på Vinterbro. Utdannet fra: TF (Kristendom og billedkunst og Kirkehus og kirkerom), Kunstakademiet i Trondheim, Oslo Tegne-og maleskole.
www.elieines.no
- Ulf Nilsen F. 1964, bor og arbeider i Oslo. Pianist, cembalist og arbeider som organist i St. Haugen sokn og som frilans musikker.
- Yngvar Larsen F. 1966, bor og arbeider i Oslo. Utdannet ved Vestlandets kunstakademi (KHIB), Kunstskolen i Rogaland, College of Art, Kumasi, Ghana. 
www.yngvarlarsen.com








Eli Eines,
Spill for meg pappas
hjerte så jeg jeg kan
høre det. Med organist
Ulf Nilsen
Stian Ådlandsvik, Grinder
Yngvar Larsen,
Den langsomme samtalen
Yngvar Larsen, Oblat